Konnotasjon
Konnotasjon (fra middelalderlatin connotatio, «betegnelse, antydning»)[1] betyr meningsinnhold, men innenfor språkvitenskap henviser det til forestilling, assosiasjon som et bilde, et symbol eller (især) et ord vekker.[1] Konnotasjon henviser til en følelse eller idé som antydes av et ord som kommer i tillegg til dets grunnleggende betydning, eller noe foreslått av et objekt eller en situasjon. Eksempelvis: «Resolutt» betyr sta, men med en mer positiv klang (konnotasjon).[2]
Konnotasjon adskiller seg fra denotasjon (fra latin denotatio, «indikasjon») som henviser til et ords konstante innhold og dets hovedbetydning (uten konnotasjoner).[3] Et typisk eksempel er ordene hund og bikkje. De har samme denotasjon (de viser til samme sett av objekter i verden), men ulik konnotasjon (de har ulik verdiladning og utløser assosiasjoner ved dem). Et andre nivå av betydninger kalles således konnotativ. Disse betydningene er ikke objektive representasjoner av tingen, men nye bruksmåter produsert av språkgruppen.
Konnotative strukturer
[rediger | rediger kilde]I semiotisk sammenheng oppstår en konnotasjon når det denotative forholdet mellom en signifikant (det uttalte ordet eller fysiske uttrykket) og dets signifikerte (meningsinnholdet) er utilstrekkelig til å tjene fellesskapets behov. Et annet betydningsnivå blir betegnet som konnotativ. Disse betydningene er ikke objektive representasjoner av tingen, men nye bruksmåter oppfunnet av språkgruppen.
Etter den sveitsiske lingvisten og grunnleggeren av strukturalismen Ferdinand de Saussure (1857–1913) er den opprinnelige definisjon et [tegn][4] en enhet bestående av to deler;
- signifikant; det vil si det konkrete tingen tegnet refererer til, som gjerne har en form som en person kan se, røre ved, lukte og/eller høre, og
- signifikert, det vil si representasjonen, idéen eller den mentale konstruksjonen av den samme tingen.
Den konnotative betydningen representerer i seg selv ikke de iboende egenskapene til tingen eller begrepet. Konnotative betydninger er avhengige av kontekst; mottakeren må derfor lære at den tilsiktede betydningen hos avsenderen til en av flere mulige betydninger som man har i mente. Ordet bikkje vil typisk ha en negativ konnotasjon, sammenlignet med ordet hund, men i visse sammenhenger kan forholdet bli snudd opp ned, og bikkje bli brukt som et positivt ladd ord.
Konnotasjoner er viktige i forhold til hvordan tegnsystemet blir brukt i hver enkelt beskjed. En avsender kan velge ulike tegn for å referere til samme signifikant, og dermed konstruere ulike konseptuelle representasjoner for signifikanten. Valget gjenspeiler individets verdier og hensikter. Bruken av synonymer og antonymer er resultat av konnotative valg, som for eksempel valg mellom nedsettende eller overdrivende språkbruk.
«Semantisk struktur er noe leseren oppnår ved å sortere gjennom konnotasjonene til ordene og uttrykkene i teksten, på jakt etter mønstre.»
— Robert Scholes[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b konnotasjon, NAOB
- ^ connotation, Dictionary Cambridge
- ^ «denotasjon», NAOB
- ^ «Ferdinand de Saussure and Signs», Media Studies
- ^ Scholes, Robert (1982): Semiotics and Interpretation, New Haven and London Yale University Press, ISBN 0-300-02798-2; s. 50.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Konnotasjon» (PDF); fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier.
- «connotation (n.)», Online Etymology Dictionary