Entartete Kunst (utstilling)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Katalogen til «Utartet kunst» (Entartete Kunst), de tyske nazistenes beryktede propagandautstilling fra 1937, viser «Det nye mennesket», en skulptur fra 1912 av den jødiske kunstneren Otto Freundlich som døde i fangeleir i 1943. De nasjonalkonservative ville latterliggjøre samtidens modernisme og satte derfor ordet «kunst» i anførselstegn. Katalogen ble trykt til åpningen i Berlin fire måneder etter den første visningen i München.

Entartete Kunst (norsk: «utartet», «vanartet», «usunn», «degenerert kunst» eller «ukunst») var en mye omtalt propagandautstilling i det nazistiske Tyskland i 1937 som presenterte modernistisk billedkunst som ble karakterisert som entartete Kunst («utartet kunst»). Ifølge de nasjonalkonservative nazistene hadde denne typen billedkunst utviklet seg feil og blitt «degenerert». «Utartet kunst» var både elitistisk og fordummende, latterlig dårlig, umoralsk, ideologisk nedbrytende og «utysk».[1][2]

«Utstillingen utartet eller degenerert kunst» (Die Ausstellung Entartete Kunst) åpnet i en galleribygning i parken Hofgarten i München 19. juli 1937. Dette var dagen etter åpningen av den årlige «store, tyske kunstutstillingen» (Grosse Deutsche Kunstausstellung)[3][4] i det nybygde Haus der deutschen Kunst like ved. Det var hensikten at dette skulle være en motutstilling og kontrast.[5] Den uønskede kunsten omfattet 650 beslaglagte verk fra 32 tyske museer.[6] Utstillingen var et ledd i nazistenes kampanje mot modernismen i kunsten. I løpet av 1937 beslagla naziregimet over 16.000 kunstverk fra 32 tyske museer. Blant de konfiskerte verkene var 1.052 av Emil Nolde, 639 av Ernst Ludwig Kirchner og 608 av Karl Schmidt-Rottluff. Et utvalg på 650 ble stilt ut som Entartete. Verkene som ikke ble stilt ut ble lagret, solgt eller ødelagt. Blant 112 kunstnere representert var 6 av jødisk opphav.[7]

En vandreutstilling med arbeidene fra samlingen ble siden sendt til andre byer. Ialt tre millioner mennesker besøkte utstillingene som gjestet tolv tyske og østerrikske byer fram til april 1941.[6][7]

Bakgrunn

Se også: Entartete Kunst

Kunstnerne ble kritiserte for å være jøder, bolsjeviker, avantgardister eller utenlandsk påvirket.[7] Da Hitler var ung, aspirerende kunstner i Wien ble hans realistiske malerier avvist til fordel for kreative fremstillinger.[8] Hitlers kunstideal var klassisk og nazistene ønsket en «arisk» og heroisk kunst.[2] Nazistene ville bare ha kunst som forherliget kraftfulle mennesker, edle helter, livet på landsbygda og familiesamhold. Malerstilen i samsvar med dette var glatt og konservativ, mens andre stiler ble hånet som entartet (vanartet eller degenerert).[9]

Joseph Goebbels fikk ideen til utstillingen da han leste Säuberung des Kunsttempels («Rensing av kunsttempelet», 1937) av maleren og kritikeren Wolfgang Willrich (1897–1948). Willrich hevdet i boken at kunstbransjen var korrupt og preget av bolsjevisme, anarki og «rød» forurensing. Boken var illustrert med kollasjer av kunsten Willrich kritiserte. Willrich var nøye med å identifisere kunstnere, tidsskrifter og museer som drev med den moderne kunsten han mislikte. Goebbels noterte 11. juni i dagboken: «Oppgaven er nødvendig og jeg tar den på meg.» Hitler hadde flere ganger kritiserte den moderne kunsten som Goebbels foretrakk. Goebbels tok med denne utstillingen initiativet i kulturpolitikken. Goebbels hadde tidligere i 1937 vært involvert propagandautstillingen «Gebt mir vier Jähre Zeit» («Gi meg fire år», Hitlers slagord fra 1933). Utstillingen ble organisert av Willrich og Walter Hansen, og skulle vise frem hva regimet hadde oppnådd. Utstillingen hadde en liten avdeling bildende kunst. Hansen og Willrich arbeidet nært sammen og Hansen var kjent for sin innbitte antimodernistiske kunstsyn. Hansen ga i 1941 ut den antisemittiske boken Judenkunst in Deutschland: Quellen und Studien zur Judenfrage auf dem Gebiet der bildenden Kunst (Jødekunst i Tyskland; Nordland-Verlag). Nazistene satte i årene etter «tysk kunst» opp mot «Entartete kunst» for å avfeie modernisme som degenerert og u-tysk.[10][11][12]

Rasistiske ideer om volksgemeinschaft («folkefellesskap»), blod og jord, germanere og ariere som «herrerase», og at fremmede folk ødela tysk og europeisk kultur, hadde få år tidligere kommet til uttrykk i Blodsvernloven av 1935. Et av slagordene på veggene i utstillingen var «I likhet med niggerifiseringen (die Verniggerung) av musikken og teateret, skal niggerifiseringen av billedkunsten utrydde folks raseinstinkt og bidra til å rive ned blodets grenser! ».[13][14]

Arkivene viser at det myndighetene beslagla omtrent 5000 malerier og 12.000 grafiske arbeider fra 101 museer i løpet av 1937. Av dette ble 5300 arbeider tatt før utstillingen og over 11.000 etter utstillingen. Beslaget ble gjennomført av en kommisjon ledet av Adolf Ziegler og han valgte seg fem medlemmer: Willrich, Hans Schweitzer («Mjölnir»), Klaus Graf von Baudissin, Otto Kummer og Robert Scholz (Scholz var Rosenbergs kunstekspert). Kommisjonen ble ivrigere og mer pågående etter utstillingen.[12]

Utstillingen

Fotografier fra de to berømte utstillingene i München 1937: «Den store, tyske kunstutstilling» ble holdt i det nye Haus der Deutschen Kunst 18. juli–31. oktober,[3] og «Utartet kunst» (Entartete Kunst) i Galeriegebäude am Hofgarten, et galleri få hundre meter unna, 19. juli–30. november. «Nasjonal», nyklassisistisk kunst ble presentert monumentalt og imponerende, den «degenererte» rotete og med hånlige kommentarer.
Foto: Fred Romero, Dokumentasjonssenteret over nasjonalsosialismen i München, 2017
Joseph Goebbels (i midten), propagandaminister og initiativtaker til utstillingen, besøker Entartete Kunst. Maleriene er av Emil Nolde og statuen av Gerhard Marcks.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Reklame for vandreutstillingen med Entartete Kunst, her på jernbanestasjonen i Salzburg 1938, der bilder ble vist i byens Festspielhaus samme høst.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Entartete Kunst ble vist fra 19. juli til 30. november 1937 i de trange, mørke lokalene til arkeologisk institutt i parkanlegget Hofgarten-parken i München, en galleribygning som lå få hundre meter fra det da nybygde Das Haus der Deutschen Kunst. Utstillingen var kommet i stand etter initiativ fra propagandaminister Josef Goebbels og utstillingsarbeidet ble ledet av Adolf Ziegler, Hitlers kunstråsgiver, selv maler og president i Reichskammer der bildenden Künste («rikskunstkammeret»).[6] Utstillingen var stuet sammen i ti dårlig opplyste rom i det arkeologiske museet i München. Verkene var ordnet tematisk under overskrifter som «latterliggjøring av det guddommelige», «avdekking av jøderasens sjel», «fornærmelse mot tyske kvinner» og «galskap som metode».[7] Utstillingen var laget for å latterliggjøre kunsten definert som entartet[2] og for å fremkalle negative reaksjoner fra publikum. Utstillingen tiltrakk seg langt større publikum (minst tre ganger så mange) som ordinære utstillinger av «anstendig» tysk kunst. Hitler personlig betraktet disse kunsterne som talentløse og svikefule fordi kunsten deres ikke var selvforklarende og trengte kontekstualisering.[10][8] Kunstnerne ble fremstilt som sjarlataner, rasemessig mindreverdig og mentalt avvikende.[15]

Entartete Kunst omfattet 650 malerier, skulpturer og grafiske trykk av 112 kunstnere, hovedsakelig tyske, som var nitidig valgt ut fra 32 museer over hele landet.[16]

Utstillingen skulle håne den modernistiske kunsten, særlig dadaismen, ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit. De «degenererte» bildene og skulpturene ble stilt ut sammen med fotografier av vanskapte mennesker og tegninger utført av psykisk utviklingshemmede. Kunstverkene var dessuten hengt opp på skrå og omgitt av politiske slagord og lapper som gjorde narr av kunstneren og arbeidene. Slik ville naziregimet latterliggjøre modernistisk kunst på en mest mulig pedagogisk måte og tydelig vise hvor syk og skadelig den var.[1]

I løpet av de drøyt fire månedene Entartete Kunst ble vist i München, skal godt over to millioner ha vært innom, altså i gjennomsnitt 20 000 besøkende hver dag.[16] Publikumstallet skal ha vært dobbelt så stort som for utstillingen av den høyverdige kunsten.[16]

Den store, tyske kunstutstilling

18. juli 1937, dagen før Entartete Kunst ble presentert, åpnet partifører og rikskansler Adolf Hitler «Den store, tyske kunstutstilling» (Die Große Deutsche Kunstausstellung), en storslagen oppvisning i det nybygde kunstpalasset like ved. Dette var den første av i alt åtte årlige utstillinger fram til 1944 [3] som skulle vise «det beste av tysk kunst»: tradisjonelle og angivelig tidløse akt- og sjangermalerier, stilleben, landskapsbilder og motiver fra både mytologi og industri såvel som framstillinger av «nye, rasereine mennesker» i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske estetikken.

Vandreutstilling

Plakat for Entartete Kunst som vandreutstilling i Berlin 1938.

Massemønstringa ble sendt videre til 11 ulike byer i Tyskland og Østerrike (fra våren 1938 sammenslått til Grossdeutsches Reich), deriblant Berlin, Leipzig, Düsseldorf, Weimar, Halle, Wien og Salzburg.[16] Utstillingene ble til sammen sett av over tre millioner mennesker fra 1937 til april 1941.

Eksempler fra utstillingskatalogen

«Den som søker det nye bare for å ville det nye, den går så altfor lett vill i dumskapens rike, så det dummeste blir laget i stein og forskjellige materialer, naturligvis fordi det er mye lettere å være nyskapende, og fordi det i tidligere tider ikke var tillatt for enhver narr å fornærme omgivelsene med påfunn fra sin syke hjerne.»
Sitat fra tale av Adolf Hitler under Rikspartidagen 1933, gjengitt i publikumsguiden til Entartete Kunst. Siden kom nazistene til å sensurere museer, konfiskere verk og forfølge utøvere.

Selv om verkene var avfotografert før åpningen, ble det lagd en utstillingskatalog først da bildene og skulpturene ble sendt videre til Berlin.[16] Der ble de stilt ut i Berliner Kunsthalle, nazistenes kunsthall med adresse Königsplatz 4 (i dag Platz der Reublik), fra 26. februar til 8. mai 1938. Siden fortsatte verkene å turnere til og med 1941. Bildene under viser sider fra katalogen med fotografier av noen enkeltverk og nedvurderende kommentarer.

Kunstnere representert på Entartete Kunst

I ettertid

Postkort og reklameseddel for politisk hatpropaganda i München 1937: Den antisemittiske «Den evige jøde» (Der ewige Jude) og «Utartet kunst» («Forpinte lerreter, sjelelig forfall, unormale drømmere, sinnssyke døgenikter»). Begge vandreutstillingene fikk stor oppmerksomhet.
Foto: Fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo

I forbindelse med «riksmusikkdagene» (Reichsmusiktagen) i Düsseldorf åpnet utstillingen Entartete Musik 24. mai 1938. Der ble «musikkbolsjevistiske» komponister som Hanns Eisler, Paul Hindemith, Arnold Schönberg og andre fordømt.[20][21] Utstillingen rakket ned på jazz og atonal musikk, og hevdet at jøder og bolsjeviker dominerte tysk musikk i Weimar-republikkens tid.[15]

I ettertid oppfattes forestillingen om den entartete kunst som en del av «det komplette manifest» for alle samfunnsområder innenfor nazismen.[22]

Freie Universität Berlin har siden 2010 forsøkt å samle en liste over det meste av den beslagte kunsten og kunstnere som ble berørt utover de som ble uthengt i München.[23]

Kunst og ukunst i Norge

Utdypende artikkel: Kunst og ukunst

Norske nasjonalsosialister i Nasjonal Samling (NS) førte en liknende kulturkampanje mot «degenerert» kunst og kunstnere med kommunistiske sympatier under andre verdenskrig. Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk imidlertid litt annerledes i Norge enn i Tyskland. Edvard Munchs kunst ble betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937; i Norge ble Munch hyllet som en mester i Norge og han hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst».

«Kunst og ukunst» var en kunstutstilling som ble arrangert av den NS-innsatte galleridirektøren og maleren Søren Onsager i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942 etter en «opprydning» i museet.[24][25] Utstillingen viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, den inneholdt blant annet et «redselskabinett», sammen med et bredt utvalg kunst myndighetene mente var god. «Kunst og ukunst» var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Tyskland og av den store vandreutstillingen som først ble vist i München. Onsagers åpningstale ved utstillingen var dels en oversettelse av Hitlers tale ved åpningen av Entartete Kunst i 1937.[26] Temaet ble fulgt opp med forsøk på å få i stand lignende utstillinger i Trondhjem, Bergen og Stavanger.

Norge var det eneste landet utenom Tyskland som arrangerte slike utstillinger.

Mot-utstilling i London 1938

Som en motreaksjon mot den «barbariske kulturpolitikken» til det tyske nazistpartiet, ble «Tysk kunst i det 20. århundret» (Twentieth Century German Art) avholdt i London. Det skjedde i New Burlington Galleries fra 7. juli til 28. august 1938, året etter München-utstillingen.[27] Motutstillingen ble i hovedsak arrangert av fire kvinner: Noel ‘Peter’ Gordon, en kunsthandler i London, Irmgard Burchard, en sveitsisk kunsthandler, og Edith Hoffmann og Charlotte Weidler, begge kunsthistorikere.[28]

Kunsten ble skaffet til veie fra flere enn 90 tyske og jødiske samlere og kunstnere som levde i eksil i Vesten. Utstillingen omfattet omkring 270 arbeider fra 64 forfulgte kunstnere med tilknytning til Tyskland, deriblant Max Slevogt, Franz Marc, Otto Dix, Georg Grosz, Max Beckmann, Emil Nolde, Kathe Kollwitz, Max Pechstein, Alfred Kubin, August Mack, Oskar Kokoschka, Paul Klee, Edvard Munch, Ernst Ludwig Kirchner, El Lissitzky og Wasilij Kandinskij.[27] Flere av bildene og skulpturene var til salgs.

«Tysk kunst i det 20. århundret» fikk godt besøk og mye presseomtale. Massemønstringen ble den tydeligste manifestasjonen av kritikken mot den nazistiske kampanjen mot ikke-naturalistisk samtidskunst.[29] Den afroamerikanske sangeren Paul Robeson opptrådte under åpninga.[27]

Referanser

  1. ^ a b Guide gjennom vandreutstillingen «Entartete Kunst» (digital blakopi)
  2. ^ a b c Koefoed, Holger (1998). Modernismen i kunsthistorien: fra 1870 til 1990-årene. Oslo: Yrkesopplæring. s. 112-114. ISBN 8258512668. 
  3. ^ a b c Utstillingskataloger for Grosse Deutsche Kunstausstellung 1937–1944
  4. ^ Ines Schlenker om Große Deutsche Kunstausstellung (1937-1944) publisert i Historisches Lexikon Bayerns 2020 (på tysk)
  5. ^ Levi, Neil (1998). «"Judge for Yourselves!"-The "Degenerate Art" Exhibition as Political Spectacle». October. 85: 41–64. ISSN 0162-2870. doi:10.2307/779182. Besøkt 4. juni 2022. «Instead, we need to think about how the curatorial structure of this exhibition reflects its function as propaganda. Goebbels' Ministry for Propaganda and Popular Enlightenment planned Degenerate Art as a counter-exhibition to the first annual exhibition of Great German Art, which opened in Munich's newly consecrated House of German Art on July 18, 1937. Degenerate Art opened a day later in the same city's Archaeological Institute-an appropriate enough venue for works that were to be consigned to the dustbin of history.» 
  6. ^ a b c LeMO (Lebendiges Museum Online) om Führer zur Ausstellung "Entartete Kunst" (på tysk)
  7. ^ a b c d Doering, Zahava D.; Pekarik, Andrew J.; Kindlon, Audrey E. (1997). «Exhibitions and Expectations: The Case of “Degenerate Art”». Curator: The Museum Journal. 2 (på engelsk). 40: 127–142. doi:10.1111/j.2151-6952.1997.tb01294.x. Besøkt 4. juni 2022. «The 1937 exhibition, called Entartete Kunst (Degenerate Art), was part of the Nazis’ virulent campaign against modernism in the arts. By the time it closed in 1941, almost 3 million people..» 
  8. ^ a b Ottomeyer, H., Schröder, K. A., & Winters, L. (2022). Modern Germany, ABC-CLIO, s.298-300.
  9. ^ Krauße, Anna-Carola (2000). Maleriets historie: fra renessansen til i dag. Köln: Könemann. s. 122. ISBN 3829047754. 
  10. ^ a b Peters, Olaf; Lindberg, Steven (2016). «Fear and Propaganda: National Socialism and the Concept of "Degenerate Art"». Social Research. 1. 83: 39–66. ISSN 0037-783X. Besøkt 4. juni 2022. 
  11. ^ Levi, Neil (1998). «"Judge for Yourselves!"-The "Degenerate Art" Exhibition as Political Spectacle». October. 85: 41–64. ISSN 0162-2870. doi:10.2307/779182. Besøkt 5. juni 2022. 
  12. ^ a b Petropoulos, J. (1999). Art as politics in the Third Reich. University of North Carolina Press.
  13. ^ The Early Hans Urs von Balthasar: Historical Contexts and Intellectual Formation‘’ side 170
  14. ^ Foto i Süddeitsche Zeitung av utstillingsslagordet om ‘’Verniggerung
  15. ^ a b Potter, P. M. (2016). Art of Suppression: Confronting the Nazi Past in Histories of the Visual and Performing Arts. University of California Press.
  16. ^ a b c d e Ursula A. Ginder 2004: Munich 1937: The Development of Two Pivotal Art Exhibitions
  17. ^ Om Otto Dix' «Krigsinvalider»
  18. ^ Om Otto Dix' tapte kunst
  19. ^ a b c d e f Lucie-Smith, Edward (1999). Store kunstnere i det 20. århundre. Oslo: Gyldendal fakta. ISBN 8252536638. 
  20. ^ Geir Johnson i nrk.no 2017: ”Entartete Musik” (”Degenerert musikk”)
  21. ^ Entartete Musik - Eine Abrechnung von Staatsrat Dr. H.S.Ziegler (brosjyre til utstilling med «degenerert musikk» i 1938)
  22. ^ Eco, Umberto (2000). Fire moralske betraktninger. Tiden. s. 34. ISBN 8210045318. 
  23. ^ Forschungsstelle Entartete Kunst, FU Berlin ->Beschlagnahme-Inventar
  24. ^ Hans-Jakob Brun (1983). «Maleriet 1940–1980». Norges kunsthistorie. Bind 7 : Inn i en ny tid. Oslo: Gyldendal. s. 98. ISBN 8205122717. 
  25. ^ Berit Nøkleby (1986). Norge i krig. Bind 4: Holdningskamp. Aschehoug. s. 170-171. ISBN 8203114199. 
  26. ^ Gerd Hennum (2000). «Billedkunst og ytringsfrihet». Ordet er fritt! : en bok til Preben Munthe. Aschehoug. s. 124-140. ISBN 8203225594. 
  27. ^ a b c Rok antyfaszystowski om Twentieth Century German Art
  28. ^ The Twentieth Century German Art Exhibition: Answering degenerate art in 1930s London
  29. ^ 2018: Exh: London 1938 – Defending ‘Degenerate’ German Art

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Entartete_Kunst_(utstilling)&oldid=22645713»